Jørn og Stine sin blogg

Da jeg gikk i 10. klasse på ungdomsskolen skulle jeg skrive et prosjekt om et hva som helst tema – innen hvilket som helst fag. Jeg valgte å skrive om Live Aid – og det ble til slutt et 6′er KRL-prosjekt. Tenk om en hadde vært 30 år yngre og vært der. Det er verdt å oppfinne en tidsmaskin for.

Jul for meg er mange ting – men en julesang slår alle, og det er «Do they know it’s Christmas?» Denne sangen var grunnlaget for hele Live Aid. Bob Geldof og Midge Ure startet gruppen Band Aid for å samle inn penger til sultkatastrofen i Etiopia. Dette og konserten Live Aid er grunnene til at Bob Geldof i dag er en stor mann for meg. Såfremt det går an å ha et slikt unikum som forbilde, så er han det for meg. Derfor vil jeg med glede meddele at på onsdag skal Jørn og jeg på Bob Geldof-konsert! Jeg gleder meg!

Bob Geldof brukte julen til å hjelpe andre som trenger det, og det har Jørn og jeg også prøvd å gjøre. Vi håper andre setter like stor pris på det som oss! Kanskje vi også kan hjelpe miljøet litt? Det kan jo tenkes at med vår innsats så får kanskje mine barnebarn også få oppleve en julekort-jul på Øvre Berg.

Jeg legger ut 2 filmer fra YouTube her – to filmer som for meg sier utrolig mye. Den første er «Do they know it’s Christmas?». Musikkvideoen. For spesielt interesserte anbefaler jeg å se «Do they know it’s Christmas» fremført av alle artistene på den britiske siden av Live Aid.

Det andre klippet jeg legger ut er av Bob Geldof og The Boomtown Rats fra Live Aid. Det er «I don’t like Mondays.» Omtrent midt i klippet løfter Bob Geldof en knyttet neve – og stemningen blir bare helt magisk. For å forklare dere hvorfor det øyeblikket var så stort for Bob Geldof – og derfor så betydningsfullt for meg, vil jeg ta med et par avsnitt Bob Geldof skrev i sin selvbiografi:

«And the lesson today is how to die.

Ordene hang i luften. Jeg sto urørlig med hånden hevet over hodet, neven knyttet i ubevisst hilsen. Foran meg sto 80 000 mennesker. Og usynlig, et sted bak dem, hadde nok en milliard mennesker fra hele verden blitt med oss. Sammen holdt vi pusten. Det finnes uttrykk vi bruker hele tida. Når vi ikke har spist, sier vi, uten å tenke over det, at vi sulter. Når vi er lykkelige, erklærer vi, fordi det er lett å si det, at dette må være det mest fantastiske øyeblikket i våre liv. Men det finnes øyeblikk da klisjéene blir kjøtt og blod. På denne dagen sultet mennesker over hele Afrika. Og for meg ble, der og da, trådene i et helt liv samlet for første gang – alt fantes der i en knyttet hånd over hodet mitt.

Over meg var himmelen blå. Sola må ha stått i senit og den fylte stadioen foran meg med en engelsk sommerdags glitrende og klare lys. I mengden foran meg satt Paula og barnet vårt, og i nærheten satt faren min og hadde for lengst forsonet seg med den jeg er. Bak meg fantes en gruppe mennesker jeg hadde utviklet et blanding av kjærlighet, utålmodighet og lojalitet til – noe som kjennetegner en familie, selv om verden utenfor ikke så oss som noe mer enn en popgruppe. Og foran meg, blant det største publikumet verden har sett, ble jeg holdt øye med av hver eneste person jeg var glad i.

Dette var den 13. juli 1985. Det var Live Aid.»

Dette innlegget ble postet tirsdag, 09 desember, 2008 kl 00:07 og er kategorisert under Diverse. Du kan følge alle kommentarer til dette innlegget via RSS 2.0 feed. Du kan legge inn en kommentar, eller bruke trackback fra din egen side.