Jørn og Stine sin blogg

Da jeg gikk i 10. klasse på ungdomsskolen skulle jeg skrive et prosjekt om et hva som helst tema – innen hvilket som helst fag. Jeg valgte å skrive om Live Aid – og det ble til slutt et 6′er KRL-prosjekt. Tenk om en hadde vært 30 år yngre og vært der. Det er verdt å oppfinne en tidsmaskin for.

Jul for meg er mange ting – men en julesang slår alle, og det er «Do they know it’s Christmas?» Denne sangen var grunnlaget for hele Live Aid. Bob Geldof og Midge Ure startet gruppen Band Aid for å samle inn penger til sultkatastrofen i Etiopia. Dette og konserten Live Aid er grunnene til at Bob Geldof i dag er en stor mann for meg. Såfremt det går an å ha et slikt unikum som forbilde, så er han det for meg. Derfor vil jeg med glede meddele at på onsdag skal Jørn og jeg på Bob Geldof-konsert! Jeg gleder meg!

Bob Geldof brukte julen til å hjelpe andre som trenger det, og det har Jørn og jeg også prøvd å gjøre. Vi håper andre setter like stor pris på det som oss! Kanskje vi også kan hjelpe miljøet litt? Det kan jo tenkes at med vår innsats så får kanskje mine barnebarn også få oppleve en julekort-jul på Øvre Berg.

Jeg legger ut 2 filmer fra YouTube her – to filmer som for meg sier utrolig mye. Den første er «Do they know it’s Christmas?». Musikkvideoen. For spesielt interesserte anbefaler jeg å se «Do they know it’s Christmas» fremført av alle artistene på den britiske siden av Live Aid.

Det andre klippet jeg legger ut er av Bob Geldof og The Boomtown Rats fra Live Aid. Det er «I don’t like Mondays.» Omtrent midt i klippet løfter Bob Geldof en knyttet neve – og stemningen blir bare helt magisk. For å forklare dere hvorfor det øyeblikket var så stort for Bob Geldof – og derfor så betydningsfullt for meg, vil jeg ta med et par avsnitt Bob Geldof skrev i sin selvbiografi:

«And the lesson today is how to die.

Ordene hang i luften. Jeg sto urørlig med hånden hevet over hodet, neven knyttet i ubevisst hilsen. Foran meg sto 80 000 mennesker. Og usynlig, et sted bak dem, hadde nok en milliard mennesker fra hele verden blitt med oss. Sammen holdt vi pusten. Det finnes uttrykk vi bruker hele tida. Når vi ikke har spist, sier vi, uten å tenke over det, at vi sulter. Når vi er lykkelige, erklærer vi, fordi det er lett å si det, at dette må være det mest fantastiske øyeblikket i våre liv. Men det finnes øyeblikk da klisjéene blir kjøtt og blod. På denne dagen sultet mennesker over hele Afrika. Og for meg ble, der og da, trådene i et helt liv samlet for første gang – alt fantes der i en knyttet hånd over hodet mitt.

Over meg var himmelen blå. Sola må ha stått i senit og den fylte stadioen foran meg med en engelsk sommerdags glitrende og klare lys. I mengden foran meg satt Paula og barnet vårt, og i nærheten satt faren min og hadde for lengst forsonet seg med den jeg er. Bak meg fantes en gruppe mennesker jeg hadde utviklet et blanding av kjærlighet, utålmodighet og lojalitet til – noe som kjennetegner en familie, selv om verden utenfor ikke så oss som noe mer enn en popgruppe. Og foran meg, blant det største publikumet verden har sett, ble jeg holdt øye med av hver eneste person jeg var glad i.

Dette var den 13. juli 1985. Det var Live Aid.»

Hvis litteraturen ikke fantes, ville mange tanker forbli usynlige. Dette har Lars Saabye Christensen sagt. Som mange av dere sikkert vet er Saabye Christensen den største av dem alle for meg. Hans forfatterstil er så lett, men samtidig innholdsrik. Han skriver om temaer som angår meg, og alle andre til de grader. Han skriver om temaer som kjærlighet, vennskap – og ikke minst tid. Den tiden vi alle en gang blir bevisste på. Vi har bare så mye av den – mengden tid vi får varierer fra liv til liv.

Jeg hadde den store gleden av å se Lars Saabye Christensen i samtale om Beatles-trilogien på Bokmessa på Lillestrøm på fredag. På Bokmessa var det kjempe mange utstillere fra forskjellige forlag, bokklubber og andre i bokbransjen. I tillegg var det mange seminarer i flere saler av forskjellig kaliber. De seminarene vi så var Lise Myhre, Mads Eriksen, Tore Renberg og Lars Saabye Christensen. Vi fikk også med oss litt av samtalen mellom Jonas Gahr Støre og Salman Rushdie. Lars hadde forresten med seg, for dere som har lest Bly og Bisettelsen, plaketten som hang på Sortland kino – den som fortalte at Sortland var det stedet i verden som flest hadde sett «Sound of music». Den finnes!

Jeg hadde heldigvis fått lest «Charlotte Isabel Hansen» før vi så Tore Renberg, som er et fyrverkeri av en mann. Jeg skjønner godt hvordan han klarer å skrive som han gjør, for det bor mye i den forfatteren. Siden sist har jeg også lest «Til musikken» av Ketil Bjørnstad, som var en flott roman, også har jeg lest «Maskeblomstfamilien» av Lars Saabye Christensen, som var en dyster og trist historie, samtidig som den hadde veldig mye mening. Nå er jeg igang med å lese «Saabyes circus».

Etter bokmessen tok vi toget til mormor på Tranby, hvor vi fikk god middag og så på «Skal vi danse». Vi overnattet hos henne. Tidlig lørdag morgen kjørte Jørn og jeg til Asker og hentet Mari på togstasjonen! Hun hadde kommet med nattoget fra Bergen, for å delta på familiejulebord. Heldigvis for meg hadde hun noen timer til overs, så vi spiste frokost sammen hos mormor, før vi dro en tur på Liertoppen. Å se min kjære Mari igjen var så deilig! Håper vi får sett hverandre i jula også.

Lørdag kveld var det klart for julebord med jobben på Grand hotell. Vi var sammen med Mester Grønn jentene fra Fritzøe Brygge også. For en herlig gjeng! Det gikk med mye god hvitvin den kvelden. Det meste av rødvinen havna på duken, som til slutt var adventslilla, istedenfor hvit. Den dekorasjonen var det da Fritzøe-jentene som stod for. Kaffe og Baileys, og Fjellbekk fant vi også plass til. Jeg hadde ny fin kjole og fabulous shoes. Vel, det skal sies at den ene skoen mistet hælen etter en halvtime, noe som er helt uakseptabelt i og med at de var helt nye. Heldigvis var Jørn hjemme og svippa ned et annet par til meg. Hele kvelden var bare superbra!

På søndag var vi en tur på julemesse i Framhallen. Det var det mye koselig å se på. Senere på kvelden dro vi til Breidablikk for å se forestillingen «Trøbbel i tårnet», hvor lillebror Jonas deltok. Han imponerte både med sang- og skuespillerprestasjoner. Det var en temmelig stolt storesøster som forlot Breidablikk da stykket var ferdig. Hele stykket var veldig nytenkende og morsomt. Hele gjengen gjorde en kjempejobb!

1. Var du på Bokmessa i helga?
2. Har du vært eller skal du på julebord med jobben?
3. Syns du at den norske julebordtradisjonen er for drøy (med tanke på alkohol og utroskap)?

Da er presidentvalget i USA avsluttet og avgjort. Til min store glede og lettelse var det mr. Barack Obama som vant valget! Det er stort å få være vitne til et så omfattende paradigmeskifte i historien. For første gang er det en svart mann som er president i USA. Det er stort! Det vitner om at den forandringen vi så sårt trenger er på vei! Tusen takk, kjære amerikanere, for at dere har vist dere å være så fornuftige mennesker!

Noen spørsmål:

1. Har du fulgt med på presidentvalget i USA?
2. Hvem heiet du på?
3. Tror du at vi vil merke endringer i verdenspolitikken med Obama som president?

Jeg kom nettopp til å tenke på en sang jeg har blitt veldig glad i. «Waiting on the world to change» av John Mayer handler mest spesifikt om Irak- og Afghanistankrigene. Men, den handler også om fred generelt. Som han sier selv, så er det vår generasjon som skal styre befolkningen, og da har jeg stor tro på at vi kan gjøre en forskjell. Jeg legger ut en link til en vakker dans de danset i «So you think you can dance» til nettopp denne sangen. Jeg håper den rører dere like mye som den har rørt ved meg. Jeg legger også ved deler av teksten på sangen, så dere virkelig ser budskapet.

Me and all my friends
We’re all misunderstood
They say we stand for nothing and
There’s no way we ever could

Now we see everything that’s going wrong
With the world and those who lead it
We just feel like we don’t have the means
To rise above and beat it

Now if we had the power
To bring our neighbors home from war
They would have never missed a Christmas
No more ribbons on their door
And when you trust your television
What you get is what you got
Cause when they own the information, oh
They can bend it all they want

It’s not that we don’t care,
We just know that the fight ain’t fair
So we keep on waiting
Waiting on the world to change

And we’re still waiting
Waiting on the world to change
We keep on waiting waiting on the world to change
One day our generation
Is gonna rule the population
So we keep on waiting
Waiting on the world to change

Jeg vil gjerne takke min flotte forlovede for å ha skrevet et par innlegg om ting vi synes er viktige. Det gir bloggen vår variasjon og litt dybde! Jeg får ta på meg jobben med å skrive litt om hva som skjer i livene våre. Eller, mest mitt

Det er bare en ting jeg må få sagt først! Til alle dere tvilere der ute, den rød-grønneregjeringa har nå laget en nettside hvor du kan lese om alt de har utrettet i løpet av sin regjeringsperiode. Så gå til nettsiden Fellesskap og bli overbevist!

Jeg har drevet en del med LEVE i det siste. Har hatt litt mediapublisitet.. Var på NRK Vestfold radioen en liten tur, så i Sandefjords blad (http://www.sb.no/article/20080929/NYHETER/523958310) og nå sist i LEVEs nasjonale medlemsblad. Det har vært både for å reklamere for et svært vellykket seminar vi hadde et par uker siden og for å profilere ungdomsgruppen.

Ellers har det vært et par turer på kino. Vi hadde besøk av Jonas en natt, og da så vi «Wanted» på kino og spilte et fantastisk nytt brettspill vi har kjøpt som heter Lord of the rings! I helga så vi «deUSYNLIGE» på kino sammen med Kjetil. Den er utrolig bra!

Så til min store litterære opplevelse; Jeg har hatt gleden av å lese hele Beatles-triologien i strekk den siste tiden. De to første har jeg lest før, men «Bisettelsen» er jo helt ny. Da jeg begynte å lese den følte jeg meg svært skuffet.. Det hele virket som et virrvarr og alt var bare rot. Så leste jeg den ferdig og ble til slutt veldig fornøyd! Jeg har tilgitt Lars for at han tillot Kim Karlsen å bli en mann på 49 år med gebiss. Og som han så vakkert skriver i sin epilog: «Mitt oppdrag er på denne måten fullført, bedre kan jeg ikke gjøre det, og jeg, hans ledsager, den femte som alltid kommer bakerst, han som slår slaget, slipper taket, og jeg overlater hermed resten til dere, til den andre. Så går Kim Karlsen inn i hukommelsen, til dem han elsker, for å bli glemt der en gang for alle.»

Neste roman på lista er Tore Renbergs roman «Charlotte Isabel Hansen». Det blir spennende å lese den tredje boka om Jarle Klepp! Jeg tror kanskje jeg må finne en annen roman å lese i mellomtiden, for Bokklubben tar seg sin tid med å dumpe den ned i postkassen min.

1. Har du lest Beatles, Bly eller Bisettelsen? Hvis ikke, har du tenkt til det?
2. Har du en favorittroman/forfatter/romankarakter?
3. Leser du mye bøker?